Om kvelden den 4. februar 2009 kom valpene til verden, godt hjulpet av jordmor Mary-Ann, Raya's matmor. 6 guttevalper og 2 jentevalper ble det.

Raya ble veldig syk like etter fødselen, det samme ble en av valpene, men med godt stell av matmor, og med kyndig veiledning fra Tromsø Veterinærsenter gikk det til slutt veldig bra.

Valpene vi leverte fra oss var godt sosialiserte, og stort sett husren da de forlot oss.  Hva som ligger av arbeid i disse ukene velger vi å se bort fra her, men vi brukte all vår tid de 8 ukene vi fikk ha valpene hjemme.  Sorgen var derfor stor da de forlot oss, men i troen om at alle fikk et godt hjem, så gikk dette over etterhvert. Og, vi fikk beholde Sarek.

Hvorfor det tilslutt ble Sarek, er vi ikke helt sikker på.  Alle valpene hadde sine særtrekk, og vi hjemme hadde hver våre favoritter.  Sarek ble nok beholdt fordi han var den som virket mest selvstendig, den som først brøt seg ut av valpekassen, og den som foretrakk å sove alene, litt fra de andre.

Ideen min var at dette ville bli en selvstendig jeger, en som vågde å gå stort, og som var litt forskjellig fra de "vanlige" munsterlenderne, som ofte kan være noe begrenset i søket. Men vi visste at vi like gjerne kunne få en usosial særing som var vanskelig å kontrollere.

Raya var en veldig god mor, som tok seg godt av sønnen sin.  Vi fikk veldig mye gratis i form av god opplæring fra Raya.  Apekattmentalitet, eller kopiering, kalles det gjerne for. Valpen kopierer moren, og da på godt og vondt. Ettersom Raya er den hun er, fikk vi stort sett med oss de gode vanene, slik at Sarek har utviklet seg til å bli en fantastisk flott hund. 

Første gangen jeg stilte med han i dressur ringen til fuglehundgruppa, Tromsø Hundeklubb, oppførte han seg som om han skulle ha vært der bestandig, så han har vært utrolig grei å ha med å gjøre.

Sarek har fått være med oss i fjellet fra han var liten. Dette har bygget han opp til en slank, muskuløs jeger, med de rette vinklene, med stor styrke og svært god utholdenhet.

Raya derimot, var satt veldig tilbake etter valpingen.  Vi brukte mye tid til svømming, sykling og turgåing, men hun ville liksom ikke i gang.  Vi var på tidlig jakt i Sverige med en hund som stort sett gikk tur ved siden av. Noe var galt.

Eller var det det.  Et hyggelig besøk på kontoret av Jim Teodorsen ga meg en ny vikling.  Raya var ikke klar ennå, hun var kort og godt ikke i god nok fysisk form.
Jim hadde selv opplevd dette med sine tisper, og sa at jeg måtte gi henne mere tid.  Ettersom båndtvangen nå var slutt, gikk vi over til mere systematisk fysisk trening på henne.  Mary-Ann var ute i marka med hundene i timesvis hver dag, mengdetrening kalte vi det, og sakte men sikkert kom formen tilbake.

Vi hadde gjennom denne perioden brukt tiden rimelig fornuftig. Vi hadde stilt henne på utstilling i Bardu, i Tromsø og også utstillingen til Norsk Kennelklubb.  Nærsagt som vanlig fikk hun sine Cert og Bir, og er nå fullcertet i Norge og Sverige.

Apportinnlæringen var også unnagjort, godt hjulpet av Jorunn og Anne Harriet, vi hadde vært på sporkurs med Hundeskolen, så jeg regnet med at Raya var klar til høstprøvene startet.  Hun hadde endog avlagt apportprøve hos Kåre Nergård, og var klar for sin AK debut.

Men slik gikk det ikke. Først kom løpetiden i månedskiftet august/september, deretter kom innbilsk svangerskap, betennelser osv.  Jeg meldte henne på, og av, hele 8 jaktprøver i denne perioden.  En hund som ikke vil gå, ønsker jeg ikke å stille på prøve. 

Så kom vendepunktet.  I begynnelsen av desember var vi på en liten "semester" nord i Sverige, og hadde noen flotte dager på myrene. Jeg hadde planlagt en tur til ett fjell vi bruker å jakte på, men der var det mye rein slik at vi valgte  å dra ned på de lange myrene.  Og det skulle vise seg å være et lykkelig valg, for der var rypene.  På 4 dager hadde vi bruktbart med fugl i lufta, flotte situasjoner, men også noen støkk forårsaket av Terminator (Sarek). På disse dagene endret Raya seg fra å være turist til å bli jeger.  Vi så endog flere kull, de største på 6 fugler, en radikal endring fra august da vi knapt så fugl.

Farta og intensiteten økte, hun begynte å gå større og større, slik at jeg etterhvert ble urolig for hvor hun var.  Samtidig ga dette meg troen på at hun skulle komme tilbake på prøver utpå vinteren.

Og hele tiden var Sarek med meg, mot alle råd, har jeg valgt å slippe de sammen.
I begynnelsen fikk han en omgang av mora dersom han prøvde å henge på henne, etterhvert slapp han taket, og nå går begge svært selvstendig i stadig større søk. Når jeg ser henne på GPS'en 3-4-500 meter unna, har jeg kommet dit jeg ønsker, når hun blir borte i 20 - 30 minutter blir jeg bekymret,  fortsatt er hun ustabil, men det går rette veien.

Denne jula har vi fått trent godt, både Raya og Sarek  har vært i fugl tilnærmet hver eneste dag,  så får året som kommer vise om det holder.

Godt Nytt År!

Nå er det endelig bekreftet.  Vi var hos veterinær Marianne idag,
og tok ultralyd.  Hun så flere valper, og alt virket helt normalt.

En forsiktig antydning var +- 6 stk.  Men vi vet jo alle at dette kan
endres.  Vi får bare håpe at den siste måneden også går fint.

Jeg orker ikke så mye trim fortiden, det blir noen rolige turer, ellers
så synes jeg det er best å slappe av hjemme.

Både lørdag den 13. og søndag den 14. desember var jeg ute
i fjellet sammen med husfar.  Føret var forferdelig tungt, og jeg hadde
et svare strev med å ta meg frem.  Tynt skarelag oppå tørr snø, slik at det
ble mere svømming enn løping.

Derfor skremte jeg også rypa av gårde.  Først i siste forsøk på søndagen
fikk jeg festet flott stand.  Jeg befant meg i et tett kjerr rett ovenfor myra,
da jeg kjente lukta.  Husfar beordnet meg frem, men ettersom jeg
var litt usikker på hvor den var, avanserte jeg fremover i 3 etapper
før jeg endelig ble klar over hvor den befant seg.

På husfars reisordre jaget jeg fremover, opp gikk rypa, husfar ropte
sitt, skuddet kom, og jeg forholdt meg komplett rolig.

Flott avslutning på en ellers fin dag i dalen.

Onsdagen fikk husmor beskjed fra veterinæren om at jeg nok var "klar"
fredag ellerlørdag.   Onsdagskveld var jeg ute og lekte med Luna, da jeg kjente at det kriblet svært i kroppen.  Jeg hørte husfar si at nei, vi kjører i morgen tidlig.  

Tidlig torsdagsmorgen, den 4. desember,kjørte vi derfor mot Rovaniemi, i ett fantastisk flott vær.
Vi passerte Levi utpå dagen, nydelig vær, vindstille og lys i alle alpinbakkene.

Ved firetiden ankom vi Roi, og det var på tide å møte Kleo.  Vi fant straks
tonen, jeg likte han veldig godt, og vi løp og lekte i "evigheter".

Utpå ettermiddagen ble vi trette, og dro til campingen for å sove.  Ved titiden på kvelden kom Kleo og Juha og besøkte oss, og da parret vi oss for første gang.  Jeg ble litt redd da vi hang sammen, men Juha roet oss fort ned.

For både Kleo og meg var dette første gangen, våre husfedre hadde heller ikke
vært med på dette før, så det ble mye telefonering til Ivalo, for å høre med
de som kan dette, Marja og Jarmo fra Kennel Seitsenaukeen hvor Kleo kommer fra.

Fredags formiddag gjentok vi det i skogen hjemme hos Kleo, denne gang hang vi 
i hop 10 -12 minutter, og jeg hørte folkene snakke om at nå blir det kanskje
valper.  Så det er slik de blir til?

Vi lekte oss gjennom dagen, uten at noe mere hendte.  Innimellom var jeg
og husfar og tittet litt i butikker, ja jeg fikk selvfølgelig ikke være med inn, og så var vi og så på Santa Park ved polarsirkelen.  Masse folk, flotte bygninger, men
nissen, han så jeg ikke. Husfar fortalte at han var inne i huset sitt og hilste på
barna.  Jaja....

Lørdagsmorgen var vi igjen og lekte i skogen, før vi satte kursen for Vittangi
for å besøke Lars og Anki.

Men da hadde det vært noen lange slitsomme, men også veldig flotte dager
i herlige Rovaniemi.

Hit kommer vi nok tilbake.  

 Nå er det løpetid i Buktelia.  Uten at jeg helt vet hva det betyr,
men det kribler litt rart i kroppen.  Jeg hører hunder ute, og har veldig
lyst til å dra til dem.

Husfar sier jeg kanskje skal få hvalper.  Hurra!! Men hvor i all verden får
vi dem ifra.  Jeg ble visstnok kjøpt i Flatanger, kanskje Stian har flere?

Han snakker også om å dra til Rovaniemi for at jeg skal parres.  Huff,
det høres ikke noe særlig ut.  60 mil for å parres, hva nå det måtte være.

Husfar snakker også om en flott hannhund der borte.  Link til Kleo
finner du her; http://www.jarpmyrens.com/kleo.htm

Kleo er finsk utstillingschampion,  SFUCH Seitsenaukeen Kleo, heter han.
Han er, som meg premiert til 2. UK høyfjell, og er visst en skikkelig jeger.

Jeg gleder meg til å treffe ham.

 Søndagen den 23. november fikk jeg og husfar være med harejegerne
i Vittangi ut på jakt.

Vi var vel en 8 - 10 stykker, ledet av jaktleder Håkan.

Jeg fikk gå sammen med husfar og 5 andre i en drivkjede hvor planen var
å rope og skrike det vi maktet, slik at haren og reven løp rett mot
de jegerne som stod på post.

En morsom opplevelse, men desverre ble det hverken hare eller rev på oss.
De var alt for lur, og lurte seg ut gjennom åpninger i kjeden.

Men en fin formiddagstur i et nydelig høstvær i Vittangi.

 Under utstillingen i Kiruna, traff vi på "hjemmefavoritten" med
det flotte navnet Such Nuch Xantemi's Exa.  De var bare innom ustillingen
for å se, da Exa allerede er fullcertet, og vel så det.

Forhåpentligvis møtets vi ved en senere anledning, kanskje en jaktprøve
i Sverige.  Les mere under utstillinger...

Endelig er snøen kommet.  Noe som betyr at det blir lysere og triveligere ute, det er kjempegøy å løpe, og, ikke minst rypene trekker ned fra fjellet.

No er de igjen på plass i dalen, og på mine dagliger turer finner jeg de som oftest.

Det morsomme er at no har husmor våget å slippe meg fri, hun lar meg
endog jakte, og da prøver jeg å gjøre alt riktig for henne.

Utrolig nok har hun fått meg til å reise rype på avstand, og på hennes SITT kommando, satte jeg meg lydig ned.

Jeg hørte husfar fortelle at det hadde han ikke gjort enda, prøvd med reis
på avstand altså.  Han tror visst jeg vi løpe etter rypene, men ikke jeg nei....

Husmor går tur på dagtid, og husfar på kveldstid.  Han har begynt med noe
merkelig forresten.  Han spenner en reim, med noen greier på rundt halsen
min, og sender meg avgårde.

GPS og hundepeiler kalles det visst.  Jeg hørte han fortelle at med ASTRO'en
visste han hele tiden hvor jeg var, hvor langt unna, og endog hva jeg gjorde.

Hmmm.  Lurer no egentlig litt på om dette er helt lovlig, overvåking vil
no jeg kalle det.  Men, han har visst tillatelse fra Radio og Tele tilsynet,
så da så.

 Da er min ungdomstid, les UK tid, over og jeg er kommet inn i
de voksnes rekker.

Det er søndag den 9. to år siden jeg ble født i Flatanger i Namdalen.
Der bor fortsatt min mor Lotta, mens min fra Herrskapets A-Bark
er bosatt sør i Sverige.

Fra og med no blir det nok litt mer alvor over jaktprøver, treninger osv.
men det skal jeg komme tilbake til.

Husfar sier nemlig han har en plan for neste år!  Men hva den planen
går ut på, vet jeg foreløpig ikke.

På grunn av mine livmorproblemer, har husmor og husfar funnet ut
at jeg kanskje skal parres ved neste løpetid.

Det er godkjent i Munsterlenderklubben, samt at husfar har funnet en
flott hann i Rovaniemi i Finland.  Denne hunden heter Sfuch J Setsenaukeen Kleo, en ung champ, som kan beskues her http://www.jarpmyrens.com/kleo.htm

Da vi ankom Skarphallen så vi at det var en annen flott tispe der, en vi ikke
hadde sett før.  Husfar gikk og snakket med dem, og det viste seg å være
fam Katajamaa fra Ivalo, med Kleo's søster Klette.

Vi fant fort tonen, og gikk veldig godt overens.  De hadde reist den lange
veien fra Ivalo for å få det norske Certet samt Cacit, slik at Klette
kunne bli international utstillingschampion.

Desverre var det en dommer som ikke likte oss så veldig godt.  Vi fikk
begge 1. premie og måtte gå en ny runde i ringen for at dommeren
skulle bestemme hvem som ble BIR.  Ikke uventet ble det Klette,
hun er eldre og kraftigere enn meg, og fantastisk flott. Dommeren
likte kraftige mynstere ble vi fortalt.

Men desverre for Klette, det ble ingen Cacit, så den lange turen var
nærmest forgjeves, bortsett fra at vi fikk treffe hverandre da.

CERT!  Endelig var det utstilling igjen. Denne gang i Skarphallen med
Tromsø Hundeklubb som arrangør, og jeg fikk selvfølgelig være med.

Tre Kleinere stilte opp, og jeg skulle inn som nr tre, som eneste i
brukshundklassen.  Dommeren likte meg visst godt, for jeg fikk gode
tilbakemeldinger  (hmmm. fint ord...) samt CK, Cert og BIR.

Dermed ble det noen lange timer å vente på gruppefinalen.  Og
trolig som en av få ganger tidligere i historien, endte gruppefinalen
med undertegnede på 1. plass, 1.BIG, samt Grosseren Fritjof på
andre plass.  To munsterlendere på toppen.  Bra, he?

Mere venting, denne gang på selve Best in Show finalen.  Jeg er selvfølgelig litt stolt av å være av de 9 hundene blandt 1100 som får gå BIS finalen. Men, dette har jeg vært med på før, og liker det ikke. 

Vi slet oss no gjennom det, ble uplassert i BIS, men fikk nok vist
oss litt frem. 

Joda, resultatet fra HD røntgen er kommet, og jeg ser selvfølgelig
ren A, dvs. helt fri for HD.  Noe annet hadde dere vel ikke ventet?

Det betyr at jeg er godkjent som avlstispe i Munsterlenderklubben,
og da kan jeg faktisk få valper, godkjente sådann! Hehe....

Elgjakt i dalen.  Det er best å holde seg unna. Jeg tror nok vi er ganske
trygge, men for elglagets del har vi valgt å holde oss unna i helgene.

Noen korte turer i skumringen, javel, men stort sett har vi gått til linken
eller til Brensholmen.  På Brensholmen er vi visst ganske så trygge sier husfar,
for Arne jakter ikke, og Barre, han drar til Mjelde han.

Det har vært usedvanlig lite fugl, de er trukket opp i høyden. så no
venter vi på snø.
Da kommer rypene ned igjen.

Brukshund, joda ordet smaker godt det.  Endelig er jeg en hund som
kan brukes til noe, til å trekke pulk, til å jakte med, og jeg kan til og med
få premier på jaktprøver.

Videre betyr visst dette at jeg kan får CERT, og ikke alle disse CK,ene,
neste gang jeg er på ustilling.  Når nå det måtte bli.

Det som er litt morsomt, er at disse premiene førte meg inn på listene
over Topp Kleiner i Norge.  Pr idag, 12. september, er jeg på topp høyfjellsprøver, topp unghund, samt inne på utstillings topp 3, og det samme med Årets Kleiner liste.

Samtidig sier dette noe om nivået i Norge.  Er det svært vanskelig å få
en Kleiner Munsterlender jaktpremiert?  Eller er det ikke de typisk jakt
interesserte folkene som har Kleiner, eller er det bare det at de ikke
orker å delta på prøver?  

Selv tror jeg kanskje litt det siste.  Husfar påstår at alle som orker å
bruke litt tid, (vi bruker 15 - 20 timer i uka), og som har en alment
godt dressert Kleiner, klarer jaktpremiering.  Viltfinner instinktet er
så sterkt, at en 3. premie er innen rekkevidde for alle.

Tirsdag hadde jeg og husfar en liten treningstur.
Et fuglearbeid fikk jeg med meg, riktignok løp jeg litt etter, men godkjent.

Torsdag var vi i skogen med Fritjof og Anne-Harrieth.
Fritjof er en storgåer, men gjør ellers litt sånn som han vil.

Ting løst seg opp, jeg tok øversia av myra, og Fritjof tok nersia,
og så møttes vi litt sånn på midten. Men, det gikk bra.

Jeg nærmet meg skogen, hvor jeg tidligere har sett rypa, og der....
jeg kjente at de var flere, jeg ble litt usikker på hvor de var,
og avanserte litt fremover.  Og, pang!! Stram stand.

Husfar var da nede på myra, en hundremeter lenger nede, og gikk og
pratet med Anne Harrieth.  Fritjof var forsvunnet inn i skogen på nersia.

Jeg merket etterhvert at husfar kom opp over mot meg, men det tok
sin tid.  Da han var like ved meg, stoppet han ikke opp, man
kommanderte GÅ, og jeg ruset frem.  Opp gikk 4 ryper,
husfar ropte sitt, og jeg satte meg med det samme, deretter
skjøt han ett skudd.

Men så skjedde det noe merkelig.  Han kommanderte BLI, som
jeg visste betydde at jeg skulle forholde meg helt rolig, deretter snudde
han ryggen til og gikk ned til Anne-Harrieth. Og jeg satt, selv om
jeg aldri skjønte hvorfor.

Vel nede, snudde han seg og ropte utred, Raya, jeg lot meg ikke be to ganger og stakk et par-tre meter frem der rypene hadde sittet.

Var dette noe sånt dressurtull, kanskje?

Vi er på Ringvassøya i Troms.  Det er Tromsø Fuglehundklubb’s høst prøve høyfjell, og jeg stiller i UK klassen, datoen er lørdag 30. august.  

 

Det har regnet om natta, men utover morgenen klarner det opp, og solen titter ned. Vannet fordamper, det er svak vind, og vi vet det er perfekte forhold.

 

Jeg skal ut i siste slipp sammen med en korthåret Vorster,
Yousee. Vi har sett ryper i lufta, lukten som stiger opp er som doping å regne, og halen går som besatt.

 

Idet signalet går, raser vi av gårde, først dit vi sist så ryper, deretter videre oppover fjellsiden.  Ryper letter, et tydelig tegn på støkk, men jeg blir frikjent.

Jeg kommer over en liten kam, og der….  er rypa.  Makker kommer inn ved siden av og fester stand, samstand. 

 

På ordre reiser jeg fuglen, riktignok noe upresist, den letter litt til siden. Jeg setter meg på sitt ordre, skuddet går og jeg forholder meg komplett rolig.

I senere slipp tar jeg igjen stand, men støkkes av makker,

 

Ett år med mye trening har gitt resultater, og det er en usedvanlig stolt husfar som mottar kritikken og en 2. UK.  Og hva er det som trekker ned? Søksbredden!

 

Søndagen derpå mottar jeg en 3.UK. for ett godkjent fuglearbeid.

Denne gang går jeg ut sammen med en svensk Pointer, som saumfarer Dåfjordfjellet fra ende til annen. Jeg trives ikke
veldig godt her oppe på nakne fjellet, og løper litt etter
svensken.

Men, så kjenner jeg lukta igjen.  Hvor er de? Plutselig flyr
de opp, og jeg raser etter. Borte!
Når jeg kommer tilbake, flyr det ennå en rype opp, og
igjen blir jeg fristet til å løpe etter.

Når husfar plystrer, løper jeg tilbake mot der han står, men
så plutselig; der er rypa igjen.  Denne gangen skal jeg lure den, og stiller meg i stram stand.

Jeg reistrerer at husfar kommer opp bak meg, og gir GÅ
ordren.  Jeg løper frem, og opp går rypa.
Og, jeg løper etter den igjen.  Plutselig smeller det, og jeg stopper opp.

Pistolen til husfar har klikket, han har glemt å rope sitt, men tilslutt så fungerer alt.

Jeg har hatt mine 15 minutter, har hengt og rampet. Men fant rypene. Og får ingen flere sjanser denne dagen.  3. UK er OK sier husfar når vi går hjem.  Og pointeren?  Han fikk ingenting, hehe.

God til å løpe ja, men......

 

 

 

 

 Mandagen etter "fiaskoen" på Altevann!, var det ny treningstur i marka.  Ca tre timer var vi ute.  I dag skal vi finne rypa, sa husfar.

Allerede nede ved myra kjente jeg lukta, og halen begynte å gå.
Å markere kaller husfar det.  Alt for sent merka jeg at de var der,
og opp fløy det 3 ryper. Sitt! ropte husfar, og det hadde jeg jo lært,
så jeg satte meg likså godt rett ned.  Bra, Raya, sa husfar, og ros er alltid
gøy å få.

Vi fortsatte turen, og på vei tilbake kjente jeg igjen den gode lukta.
Rype!  Jeg merket hvor de lå, og ble stående helt stiv.
Men hvor var husfar? Minuttene gikk, og ingen husfar kom.
Jeg stod likedan hele tiden.  Endelig kom han, gikk opp på siden
av meg og kommanderte; GÅ!

Jeg stupte frem, opp gikk 3 ryper,  igjen ropte husfar sitt! Og, gjett?
Joda jeg satte meg rett ned. 

Tirsdagen var vi også ute i tre timer, men desverre ikke en eneste
fugl å se.

Onsdag hadde vi avtalt å gå sammen med Halvard fra fuglehundgruppa
til Tromsø Hundeklubb, og hans Pia, en velpremiert pointertispe.

Jeg skal ikke røpe hvor vi var, men vi hadde masse fugl i
lufta denne kvelden, hvor det både ble seint og mørkt før vi var nede
ved bilen.  Pia hadde kjempefine fuglearbeid, og jeg fant også
masse fugler.  Men, da kullet gikk opp foran nesen på meg, ble det for
mye og jeg løp litt etter.  Herlig.

Jeg hørte hele tiden Halvard instruere husfar i situasjoner, og han lærte
nok mye denne kvelden.

Torsdag gikk vi ny treningstur.  Denne gang med Anne Harrieth og Hiawatha, som ikke er en indianerhøvding, men lillebroren til grosseren
Fritjof, selv om Hiawatha er irsk setter av beste Snyfjellet merke.
Komplisert?

Som alle settere jeg har sett, er også Hiawatha  glad i å løpe.  Men det blir liksom litt som Øyvind "best uten ball" Leonardsen, god til å løpe, men.....

For ryper fant vi, eller rettere sagt jeg.  Og selv om det ble støkk....!

Tidlig fredags morgen dro vi av gårde for å trene sammen med Per Johnny og hans Breton tispe, som også heter Pia.

Heller ikke denne gangen forteller jeg hvor vi dro, men vi hadde fire
fantasktiske timer med 16 -  seksten - fuglesituasjoner, totalt regnet.

Og denne dagen gikk jeg flotte søk, tok stand, reiste og forholdt meg
komplett rolig da fuglen fløy opp og det ble skutt. Hele tiden under kyndig
veiledning fra Per Johnny.

Jeg hadde også tidlig noen situasjoner hvor det kokte litt, men det lærte
jeg å håndtere.  Det hadde sikkert dere også gjort om dere hadde
blitt båret tilbake og lagt ned på rygg, med beskjed om å bli der.
Samtidig som husfar forteller hvor misfornøyd han er.

Normalt er det vel ikke særlig lurt med 4 timers hard trening dagen før
en jaktprøve, men husfar sa at dette var vel investerte timer.

Så takk til Halvar, Anne-Harrieth og Per Johnny for all bistand, hjelp og
tips denne harde treningsuken som faktisk telte 18 timer.

Det var med stor spenning vi møtte til opprop lørdag 23. august
på Innset Villmarksenter.  Masse folk, mange hunder og Nord Norsk Mesterskap Høyfjell.  Ja,  for de store gutta selvfølgelig, visstnok kalt VK.

Jeg skulle stille i noe de kalte kvalitetsklasse, og det var jeg glad for.
Jeg har tidligere hørt husfar si at Raya, hun er en skikkelig kvalitetshund.
Så jeg var klar.

Allerede på turen opp i skytefeltet på Setermoen (hallo, Altevannsprøve
liksom) fikk jeg en dårlig følelse. Det regnet og blåste, veien opp
(den var nok bygd for stridsvogner) var såpeglatt og det var bare så
vidt vi kom opp. Lite kvalitet så langt.

Totalt var vi 14 hunder.  Slik jeg forstod det skulle vi springe omkapp
to og to så lenge vi orket, og så ble vi byttet ut med to andre.

Det så faktisk ganske morsomt ut, og jeg gledet meg  litt til det
ble min tur.  Men, morsomt det ble det ikke.  Da jeg prøvde å henge meg
på engelsksetteren ble jeg ropt inn. NEI, og FY er ikke de artigste ordene jeg vet.  Så jeg fikk da sulle litt rundt på egen hånd et kvarters tid,
må vite hvorfor.  Men elendigheta tok heldigvis slutt, og da var det
mat og få.

Søndagen dro vi til Salangsdalen, enda lengre vekk fra Altevann, enda dårligere vei, men heldigvis var det fint vær denne dagen.
Som forløp seg som dagen før.  Lite med rype, hørte jeg de sa.
Rype, tenkte jeg ettertenksomt.  Er det det vi leter etter.......

Det er blitt august, varmt i været og for tidlig til å kunne løpe
fritt.

Da drar vi til Vittangi sammen med Torgrim og Rapp.  Lange
spaserturer, mye sykling og herlige badeturer i Torneelva.

Jeg elsker å svømme, det artigste er når husfar kaster pinner i elva
og jeg må hente dem.  Gang etter gang.

Desverre fikk jeg veldig vondt i ørene etter noen dager.  Men
etter en tur til veterinæren i Kiruna, litt behandling og medisin,
ble jeg straks bedre.

Den siste økta på Senja.  Knallbra fra første øyeblikk, iflg. husfar.
Jeg stod, reiste og satte meg rett ned.

Odd Brede forsøkte alle triks for å lure meg i fella.  Medvind,
2 duer i rampa, lommene fulle av duer som han kastet foran meg,
skudd i lufta  og tørka rype som ramla ned foran meg.

Men, til ingen nytte.  Jeg tok alt sammen helt perfekt.

Mere er det ikke å si om det.  Vi er Odd Brede stor takk skyldig for
all hjelp og bistand han har gitt oss. No er det opp til oss selv.

Endelig har jeg forstått hva det dreier seg om.  Og gjett om det ble morsomt da.

På tirsdags økta hadde jeg 7 av 8 perfekte situasjoner. Jeg stod som en
påle, reiste, og satte meg rett ned.  Faktisk før husfar ga sitt ordren.

Den 8. situasjonen ble litt spesiell.  Dua som lå i maskinen, begynte å
blafre med vingene, og da ble jeg for ivrig, og tjuvreiste. Hele tirsdagen løp
jeg rundt med den forb... langlina etter meg. Men, egentlig plagde den
meg ikke så mye.

På torsdagen fikk jeg gå løs.  Yippeee. Da kan jeg jo gjøre som
jeg vil!! Trodde jeg, ja.....

Første runde, 4 duer ute, fint vær men tilnærmet vindstille.  Iflølge Odd Brede gikk jeg meget bra i søk
(hmmm. meget bra er ikke det 2. preime), fant alle duene, og gikk
i perfekt stand.  Husfar raste rundt meg og tok bilder, men det brydde jeg
meg ikke om.  Da duene fløy av gårde, satte jeg meg rett ned.

Det var da Odd Brede uttalte at på en skala fra 0 til 10 gikk jeg
for en god åtter.  Men..... det skulle ikke vare lenge...

Hørt om gjenliggere?  De kan lage mye hel...

Runde 2, nye 4 duer ute, samme vær.  Første rypa gikk som de
forrige, andre likeså, men ....   plutselig var det en gjenligger der.
I stedet for å fly, stod den der, 2 meter fra meg, og fristelsen
ble for stor.  TA DEN!   Korreksjonen jeg fikk skal vi ikke snakk
om, men godt var det ikke.

Tredje dua opp, helt rolig, fjerde også, men igjen......
en forbask....  gjenligger. Heller ikke denne fløy opp, men
ble stående noen meter fra meg.  Og denne gangen SKULLE jeg
ta den.  Etter fuglen, over myra, helt til hylingen fikk meg til
å stoppe opp og løpe tilbake.   Tja, jeg visste hva som kom....
og jeg kan love det var atskillig verre en første gang.

Og så måtte jeg ligge på rygg i en 5 - 6 minutter før jeg fikk reise
meg opp.  Jeg følte meg litt dum, litt sånn som damene i Harstad......
på rygg...

Oppvokst som jeg er i Straumsbukta, har jeg vært i kontakt med ryper nesten hver eneste dag.  Enten ved at vi har gått tur, til fots eller på ski,
eller kort og godt våknet ved at steggen har kurret utenfor vinduet.

Jeg har nok lært meg noen unoter, og det er disse husfar prøver å
lære meg av med, når vi no har startet duetrening. Det hadde  ikke
vært noe gøy å høre husfar si; "Nei, jeg og Raya, vi jakter no mest
hver for oss, vi".  Huff nei....

Lederskap! Det er visst stikkordet.  Det er ihvertfall budskapet fra
medlemmene i fuglehundgruppa, og det samme terper Odd Brede på.

Odd Brede, det er han som driver Snyfjellet Kennel på Øveråsen på
Senja.  Alt fra sauer, duer, via harehund og fuglehunder, til huskyer
finnes det der på gården. Mer om dette kan du lese om på
http://snyfjellet.blogspot.com/

Vi har to grunnleggende timer bak oss hos Odd Brede no.  Jeg forstår
hva det dreier seg om, men elsker å løpe etter duene.  Husfar's rop
på SIIIIITTTTTTT gir jeg egentlig bra fa... i. 

Selv om han rusker meg litt i nakkeskinnet når jeg ikke hører etter,
så gjør det ikke SÅ vondt.  Men, i går hørte jeg Odd Brede si til husfar;
"Du må røkke hardere tak i henne, ta i til hun hyler.  Du skal være både
himmel og helv.... for henne".  Det gruer jeg meg veldig til.

Men, til mitt forsvar.  På torsdag hadde jeg flere flotte "stand"'er,
jeg stod perfekt til rypa, eh.... dua lettet.  Og, jeg gikk fri, uten bånd,
så det var egentlig fritt frem.  Hmmm.... lurer fortsatt litt på hva Odd Brede egentlig mente..... med det han sa. 

 Fra Ritsem til Kvikkjokk, 160 km gjennom Padjelanta på 7 dager.

Kriblingen kjentes i kroppen da vi nærmet oss Stora Sjøfallet.
I sin tid kalt Sveriges Niagara, idag oppdemt og lagt i rør.  Det var ikke mye vatn vi så da vi passerte på vår vei mot Ritsem,  utgangspunktet
for vår tur etter Nordkallottleden til Staloluokta, videre etter Padjelanta leden over Tuottar, og ned Tarradalen til Kvikkjokk.

I utgangspunktet en noe kortere tur, men vær, føre og bekvemmelighets-
hensyn gjør alltids turen noe lengre.  I beskrivelsen til den svenske turistforeningen er dette en 8 - 10 dagers tur, men vi valgte å hoppe over noen hytter, ta lengre dagsetapper og brukte 7 dager.

For å presentere deltakerne på turen så var det jeg, en Kleiner Munsterlender ved navn Raya, min husfar, jemthunden Raya, samt Inge, Bjarne og Knut.  Garvede fjellmenn med mange turer bak seg.

Starten i Stora Sjøfallet nasjonalpark, Ritsem og Akkastugarna, driftes og eies av den svenske turistforeningen, det samme gjelder hyttene i Tarradalen, fra Sommerlappa og ned til Kvikkjokk.  De er bemannet deler av sesongen, og det går å få kjøpt litt mat, snacks og endog lettøl.

Hyttene i Padjelanta Nasjonalpark derimot, eies av Lensstyrelsen i Norrbotten og driftes av Padjelanta Laponia Turism, som igjen eies av fjellsamebyene Tuorpon, Jåhkågasska og Sirges.

Padjelanta leden var den første i Sverige som tok i bruk gass til oppvarming av hyttene. På folkemunne ble den derfor kalt for Gasol leden.

Dersom du ønsker å følge vår ferd på kartet, logg deg inn på
http://www.padjelanta.com/se/karta/index.asp

Fra Ritsem til Akka stugorna, går turen ca en mil over Akkajaure,
desverre for oss var det mye tåke og vi skimtet så vidt fjellet Akka, da vi nærmet oss land på andre siden.  Fra Akkastugan går løypa svakt oppover, langs en godt merket skoterløype i retning Guvtijavre, eller Kutjavre på svensk. Etter tips valgte vi å følge løypa helt ned til vannet og ta oss opp til Kisuris stugan fra baksiden.  Litt lengre, javel, men  i lett terreng, og vi unngikk ravinene på sydsiden. Like før Kisuris stugan kommer vi til Laponia's "treriksrøys",
der de tre store nasjonalparkene, Stora Sjøfallet, Padjelanta og Sarek møtes.

Fra Kirsuris fulgte vi høydedraget mot Vastenjaure, i øst skimtet vi Sarekfjellene og vi var også så heldig å få se de veldige Sarek elgene i siluett mot himmelen.  Etter å ha passert Njalaluokta valgte vi å dra ned på Vastenjaure og følge stranden på vår vei mot Låddejokha.  Fra Vastenjaure sameleir  fulgte vi sydsiden av reingjerdet opp dalen mot hyttene.  Låddejokha hyttene ligger på en høyde med flott utsikt nedover elven.

Morgenen etter våknet vi til et fantastisk syn.  Området rundt hytta, i bakkene ovenfor, nedenfor og langs hele elva vrimlet det av ryper.  To meter fra hyttevinduet gikk de, spiste og ante ikke at 4 oppspilte nordmenn fulgte de med spente øyne.

Denne dagen ble turens tyngste, og lengste.  Løypa gikk opp bakken, svakt oppover i over 3 kilometer før det flatet ut. Det blåste kraftig motvind, noe som medførte at vi gikk iett og ikke tok noen pauser før vi begynte nedkjøringen mot Arasluokta.  Nede ved elva tok vi derfor en velfortjent pause og fikk i oss noe mat.

På grunn av været og avstanden valgte vi å droppe Arasluokta, og fortsette direkte mot Stalaluokta.  Bjarne og Knut  valgte den korteste og tyngste veien over haugene, mens husfar og Inge valgte å følge vannet rundt.  Etter at vi rundet Kartluokta fikk vi vinden i ryggen og da gikk det unna med 6 - 7 kilometer i timen nedover vannet.

Ca 35 kilometer hadde vi lagt bak oss da vi ankom Stalaluokta ved halv 7 tiden på ettermiddagen. Gjett om det smakte med mat den kvelden.

Fra Stalaluokta endret vi retning og gikk østover mot Tuottar.  Underveis traff vi på noen samer som fisket på Kieddaure.  De brukte garn under isen og hadde fått noen fine røyerugger da vi passerte.  Tuottar ligger på ca 900 høydemeter, og var turens høyeste punkt.  Leden fra Stalaluokta er imidlertid veldig lettgått, så de 18 kilometerene fikk unna i fint driv, heldigvis fortsatt med vinden i ryggen.

Morgenen etter blåste det veldig oppe ved Tuottar.  Vi valgte derfor å bli liggende der utover formiddagen for å se om vinden skulle løye litt.  Ved lunsjtiden var været blitt såpass at vi valgte å sette kursen over Tuottajavri og mot Tarradalen, først 6-7 kilometer flatt småkupert, før nedstigningen mot Tarraluoppal startet. Her fikk jeg løpe fritt da husfar var redd jeg skulle komme inn foran skiene hans.

Vel nede ble det tid til litt mat ved Tarraluoppalstugan før vi fortsatte turen nedover langs Tarraelven mot Sommarlappastugan. 

Ved Kartevarjåkkå var vi ute av Padjelanta og her startet også skotertrafikken.  Vi fleipet med at vi hadde gått langs Nordkallottleden,
Padjelantaleden og at vi no var inne i Skoterleden.

Sent på ettermiddagen ankom vi Sommarlappa, den første bemannede stugan siden Akka.  Her ble vi møtte med varm solbærtoddy, varm hytte og eget hunderom.  Luksus.  Jeg hørte husverten fortelle at han dagen før hadde fotografert fire Lodyr, eller gaupe, fra vinduet i hytta.  Han kunne videre fortelle at det året før var felt 3 bjørner i området. Og at det  var mye gaupe, jerv og bjørn her.  Likeså falk som han mente var
årsaken til nedgangen i rypeantallet i Tarradalen.

Da vi dagen etter startet turen var det strålende sol, varmt i været og et fantastisk skiføre.  Kilometrene nedover elven mot Tarrakaise gikk kjapt unna, og vi tok oss tid til en lengre pause hos stugverten i Tarrakaise.

Vi var no inne på skoterløypa fra Vaimok og Pieskehaure, og det var tydelig at isfiskesesongen var godt igang.  Lange rekker med skotre passerte oss nedover elva. Dagens ettappemål var Njunes, og dit kom vi tidlig på ettermiddagen, etter noen kilometer med staking langs elva.

Siste etappen gikk langs skoterløype og inn til Kvikkjokk.

En fantastisk flott tur var over, men i hodene våre lekte tankene allerede med neste tur.  Hvor den går, ja se det........................

Som vanlig tilbrakte vi påsken i Vittangi.  Været var veldig fint, men ....ufff, så kaldt det var om natta.

De daglige turene med husfar, var selvfølgelig høydepunktet.
Snørekjøring etter flotte løyper, kilometer etter kilometer, det er livet.

Turene gikk om formiddagen, da var det mindre enn 10 kuldegrader ute,
faktisk ned mot null, og veldig fint i skogen.
De varierte fra en 8 - 10 kilometer og opp til et par og 20.

Litt utpå dagen ble det ny tur, denne gang gjerne med snøskoter.
Husfar hadde anskaffet en liten vogn til meg og mor, slik at vi kunne
kose oss veldig (les.. slapp å fryse) mens vi dro av sted.

Naboene våre i Buktelia var også der, og det ble noen kilometer
på skoter.  Men, langt flere på dem enn på oss.

Vi liker oss best ved bålet,  så når de andre kjørte tur til Tystnaden,
området ved Lainio, ble vi igjen og fyrte bål, drakk kaffe, og gikk
litt tur.

Litt rart å tenke på at  dette området er et av kjerneområdene for bjørn i Sverige.  Kanskje lå han og sov ikke langt fra der vi satt ved bålet.

Vinterferie fra skolen, og husmor hadde bestemt seg for å tilbringe
et par uker i Vittangi.  Jeg og husfar kjørte henne derfor dit, og benyttet
anledningen til noen flotte skiturer i skogen.

Nord for Torneelven har noen kjørt opp et skispor rett inn i villmarka,
et kjempeflott terreng å snørekjøre på.  Rimelig flatt terreng som innbyr til
stor fart rundt løypa, tok et par runder begge dagene, ca 10-12 km
hver gang.

På lørdagen oppdaget jeg også fugl inne skogen, tok perfekt stand,
men da husfar beordret reis..... Oooops, borte!!!

Jeg forsvant rett og slett til bunns i 1 meter med løssnø, måtte "svømme"
tilbake til løypa, og prøvde ikke på dette flere ganger.

Nydelig vær, 5 - 6 kuldegrader, selv om vi målte 31 grader om natta.
Sydlige breddegrader, herlige Tornedalen.

 Startet fra Håkøybotn litt før kl halv 10 søndags morgen.
Samme flotte været, og ikke et menneske å se ute i løypa.

Denne gangen gikk turen unna rimelig kjapt, brukte litt over 50 minutter
ned til skolen.

Formen kommer seg, jeg liker å løpe, og synes det er kjempegøy
å snørekjøre med husfar.

Etter å ha slappet litt av hjemme, husfar så innspurten av Vasaloppet,
tok vi turen tilbake for å hente bilen, tredje turen over til Håkøybotn
på et halvt døgn.

Mye folk ute, husfar måtte absolutt snakke med mange av dem,
men alt i alt en flott tur.

Vi var også innom en gapahuk som ligger oppi Finnheia et sted,
flott utsikt, trolig bygd av og for elgjegere.

Lang dags ferd mot ....tur.  Husfar jobbet lørdagsvakt og var ikke hjemme
før ved 18 tiden.

Ryktene sa at Kjell Arne og Luna skulle gå fra Håkøybotn, og
vi fikk være med.

Startet ca kl 21.00 fra parkeringsplassen til SKIL, nydelig vær,
nordlys, stjerneklart, noen kalde grader, og vindstille.

Brukte halvannen time over fjellet, husfar brukte hodelykt i nedoverbakkene, ellers gikk vi i mørke.  SKIL hadde kjørt opp en
fantastisk flott løype, og vi nøt virkelig turen.....

Endelig søndag.  Ny tur i marka, denne gangen med gufar Jarle.

Sightseeing inn Straumsbuktadalen, først til gapahukene, deretter gammen,
så  jegerhytta, før kursen ble satt mot Skittenskaret.

Vel over elva og opp i høyden, ble jeg koblet fri.  Endelig kunne jeg
løpe fritt og lete ette rypa.  Ned i elvedalen, opp på andre sia, ned igjen,
deretter rett oppover lia.  Veldig moro, men OOps!

Plutselig hadde jeg havnet på øversiden av elva, husfar og Jarle var nedenfor og det var åpent vann langs hele elva.
Litt frem og tilbake, men så hadde jeg løsninga.  Hele veien tilbake, kryssing der jeg gikk over sist, og så oppover til folkene.
Godt jobba, om jeg må si det selv.

Vel inne i Skittenskaret, tente vi bål, spiste mat og folkene drakk kaffe.
Jarle hadde skikkelig god niste, og vi ble bestevenner med en gang.
Etterpå sovna jeg i hvileposen min.

Etter at bålet var slukka, og kaffen oppdrukket, tok vi fatt på hjemturen.

Ved utgangen av skaret, kjente jeg plutselig lukta jeg hadde ventet på, og pang!! Der stod jeg.  Jeg merket at husfar kom opp til meg, men hadde
all fokus på rypa, og stod like fast. Skiløper nummer to kom også
opp dit, og det ble for mye for rypa, så den stakk.  ......men det
var ikke min skyld.
Etterpå vanket det mye ros.  Perfekt stand sa husfar, og var tydelig
stolt på mine vegne.

Hurra.  For første gang på jaktprøve.
Men dette har jeg skrevet mere om et annet sted på siden, sjekk Jaktprøver.

Dette har vært den verste måneden i mitt liv.  Husfar har bygget om butikken, og har nesten ikke vært hjemme.  Turene med mor midt på dagen har vært høydepunktene, turene med husfar har blitt korte, i tillegg
til at han har holdt på å plage meg med disse hersens dressur tingene.

Forrige søndag, den 17. var vi på tur mot Håkøybotn. Vi traff 5 elger,
men de var så store at jeg orket ikke bry meg.  Kveldsleken med
Luna har som vanlig vært veldig morsomt, og også veldig god trim.
Det blir mye løping.

Mandag den 18. var vi på dressurring med fuglehundgruppa, deretter var
husfar og hørte Jim Teodorsen fortelle om jaktprøver, godt å være
litt forberedt.

 Hele dagen gikk med til hundeutstilling i Tønsvika.  Om dette kan du lese mer under linken ...Utstillinger.
Lørdagskvelden var jeg så mentalt utslitt at jeg bare ville sove.
.... og hvile til søndagsturen..........

Pga uvær ble det ingen mandagssamling på oss. Resten av uke gikk med
til de daglige turene, på beina, litt på spark, og litt på ski.

Fredagskvelden ble det en fartsfylt rundtur i skiløypa.  Opp langs lysløypa,
gjennom Forrmarka, og ned skogsveien.  Kjempetur, som gikk unna
i rimelig god fart.

 Storm og uvær, og en syk husfar..  Derfor ingen tur etter rypa denne dagen.
Liten tur på sparken, er liksom ikke det samme.  Men tur er det vel likevel.

 Elva oppover mot Skittenskaret var målet for dagens tur.  Allerede før
klokka var passert 09, var vi på tur innover. 
Jeg måtte snørekjøre til vi hadde passert Vollelva, og til vi var på vei oppover dalen. 
Traff på fugl med det samme jeg kom ned på elva, tok stand, avanserte og ny stand.  Husfar var for langt bak, jeg ble litt usikker, og støkket.
Urolig vær, med vind gjorde at det var vanskelig å bestemme hvor rypa var. Jeg støkket derfor opp rype hele 5 ganger oppover langs elva.

Men jeg begynner å bli flink til å finne dem.

Tur innover dalen i mørket, med hodelykt og langline.
Stand, med påfølgende støkk, inne i kjerret.  Mørket får ta skylda.

Ny mandagssamling sammen med Fuglehundgruppa i Tromsø Hundeklubb, med påfølgende kaffeprat etterpå.

Resten av uka gikk med til dressur, små turer på beina og på spark, tildels dårlig vær, noe som jeg ikke liker spesielt godt.

Nydelig vær, flott føre og ny tur inn dalen. Like etter at vi hadde startet møtte vi Baldur og Jan Erik som også var tidlig ute.
Først raste vi og lekte litt før vi dro videre oppover langs elveleiet.
Masse spor etter fugl, men lite å se. Jeg støkket opp en stegg, og like ettepå gjorde Baldur det samme.  Ikke helt vår dag.  Men, vi fikk løpt mye og det er god trening.
Da Baldur og Jan Erik dro hjem, gikk vi over til gapahuken, hvor vi spiste litt brødskive, jeg fikk slappet litt av i varmeposen, før også vi tok turen hjemover.

Endelig helg, og endelig tur i skogen.  Tidlig lørdags morgen dro vi
ut for å se etter rypa. Fint vær, og lett motvind. Eneste ulempe var at denne dagen måtte jeg dra rundt på ei kjempelang line. Hvorfor, tja det vet ikke jeg, men det var tungt å dra på.  3 ganger surret jeg meg fulstendig fast, og lo godt ha husfar måtte ta beina fatt langt oppover lia, for å få meg løs. 
Men hvor i all verden var rypa? Ikke en eneste å se. Inne ved elva mot Skttenskaret ble jeg derfor tatt inn og spent i strikket som han har foran seg når vi går på ski. 
Vi fulgte elva nedover, plutselig kjente jeg lukta jeg hadde ventet på, og frøs fast.  Kom Raya, sa husfar og dro i strikket.  Jeg så på han; for en dumming, ser han ikke rypa?  Jeg nektet å gå og stod like fast.
Plutselig skjønte han poenget, gikk opp ved siden av meg, og kommanderte, Gå! Jeg ruste frem, og opp av kjerret 2 meter foran meg, fløy rypa.  Sitt ropte husfar, og jeg stoppet opp. Sitt gjentok han, og da måtte jeg jo det.  Fantastisk moro!!!!

Mandag var jeg på trening med fuglehundgruppa i hundeklubben.
Der ble mine manglende "ståegenskaper" diskutert.
Resultatet ble at resten av ikke gikk med til kjedelige dressurting,
evighet med sitt, fot, apport, på plass osv.
Ikke en eneste gang fikk jeg løpe fritt i skogen. Gørr kjedelig!!

 Ny tur i grålysningen, denne gang inn over stormyra.  Mye spor etter fugl, men ingen å se.  Husfar går midt etter myra, og jeg søker ut til begge sider, faktisk helt til utkanten av myra, 2 - 300 meter unna.  Masse lukter, men som sagt, ingen fugl.  Egentlig viste vi at de trekker høyere midt på dagen, men fin trening.  Godt å få løpt litt.

Grålysning, og tur rett opp fra Buktelia. Rype finner jeg med det samme jeg kommer opp, hører at husfar roser meg veldig når jeg står, men blir for ivrig og jager den opp.
Tar en ny runde og finner straks ei ny rype.  Jeg står også på denne, hører at husfar roser meg og venter litt.  Når han kommer nesten bort til meg roper han JA, men hva i all verden betyr det? Ikke vet jeg.  Så roper han GÅ Raya, og da vet jeg fra før at det er bare å kjøre på, og opp går rypa!! Jeg løper etter en 10 - 15 meter, men den er borte, og jeg kan like godt sjekke hvor rypa lå.  Får også masse ros og godbit fra husfar.
Så takk, Per Johnny, tipset ser ut til å virke. 

Finn rypa, Raya, sier husfar, og jeg stikker avgårde igjen. Opp i høyden, ned mot elva, i full fart. Og der, skremmer jeg  opp 2 nye ryper.
Jeg fortsetter opp langs elva, vinden kommer ned fra fjellet, og plutselig kjenner jeg vitring av rype igen, og jeg finner rypa, ca 60 meter lengre opp, jeg står, men er litt usikker på hvor den er, og tar et par skritt frem, og da flyr rypa avgårde. 

Husfar synes visst jeg er blitt litt for ivrig no, så nå må jeg snørekjøre en halvtimes tid, før vi svinger av, krysser elva ved Jegerhytta og drar hjem.

Denne dagen er det flott vinterføre, og jeg og husmor grynner oss vei inn i dalen. Allerede rett etter at vi har passert den nedre lavvuen, får jeg fulgekontakt.  Jeg står, men gidder ikke å stå lenge, bare en 3 - 4 minutter, så jager jeg opp rypa.  Det samme gjør jeg to ganger til like etterpå, men da har jeg visst skremt opp alle rypene.
 

Jeg synes dette fortjener et eget kapittel.

Kraftveien fra Adamsfjord åpner 20 juli, og gir anledning til et besøk i noe av det flotteste av natur som Norge har å by på. 3 mil inn i fjellet, og det finnes fantastiske fiskevann, så mange man bare vil, og i alle retninger.

Fra der vi lå, kunne vi gå østover mot Ifjord fjellet, eller vestover mot
Laksefjordvidda.

Vi opplevde mye vær, fra kuling til sol og 25 varmegrader.
Fisk fikk vi, om enn ikke så mye, og multer fant vi, om enn ikke så mye av det heller.

Ryper da? Joda, jeg skremte opp et par stykker nede ved et vann,
det var også de eneste jeg så.

Men lemen!! Jøye meg, jeg fanget, spiste og kastet opp, i flere dager.

Det som er helt sikkert, hit skal vi tilbake.

Et sted må man begynne.  Ettersom hjemmesiden min er rimelig oppe og går no, så starter dagboka denne uka. En kort oppsummering av mitt første år. Matmor er hjemmeværende, de fleste dagene går vi tur en  to-tre timer midt på dagen.  Enten inn Straumsbuktadalen, opp mot kirkegården, langs veien eller full fart på spark.Det er vær og føre som avgjør hvor vi drar, men UT.... det drar vi.

Svært sjelden møter vi andre, hverken folk eller andre hunder.  Dette gir meg mulighet til å løpe fritt, og jeg får en fantastisk god trening.

Om kvelden blir det gjerne ny tur, denne gang med matfar, eller husse som de sier i Sverige.  Da går turen ofte inn Straumsbuktadalen, noen ganger opp mot Linken, inn mot Skittenskaret, mot Håkøybotn, på ski eller til fots, eller også svært gjerne en tur på spark. Jeg liker godt å løpe foran sparken, og også foran når vi går på ski. Høst og tidlig vinter går mange av disse turene med hodelykt i mørket, men det gjør ikke oss noe. Jeg tar stadig større runder for å se etter fugl, selv når det er mørkt.  Jeg bruker da blinkende halsband og refleksvest slik at husfar kan se hvor jeg er.

Noen synes at jeg er for liten til å snørekjøre og til å løpe foran sparken, men får jeg ikke lov å trene på dette no, så gidder jeg ihvertfall ikke når jeg blir voksen. Og uansett, husfar passer på så jeg ikke får noen belastning av dette. Jeg bare løper, og det er det artigste jeg vet, nåja, etter å jage ryper da.

Slik har det gått en vinter, en vår, en sommer med bjørnemøte i Vittangi
som høydare, en høst med jakt og andre turer, og nå er min andre vinter
på gang. Tilsammen har jeg nok et 1000 talls timer ute i skog og mark, så slik er jeg nok litt heldig. På veldig mange av disse turene har jeg funnet ryper, er blitt ganske flink til det, men har ikke helt forstått dette med å stå. Og så får jeg være med på mye annet rart, lille juleaften i gapahuk i Forrmarka, 4. dags jul på pallebrenning oppe i Hamneskaret, båltur til Forrmarka nyttårsaften, osv.

Herfra blir det daglige, eller nesten, rapporter. De nyeste er fremst.